Håkon
Gullvåg fant tidlig fram til et særpreget figurativt uttrykk, som i
stort monn avspeiler sider ved hans velutviklede tegnetalent. Han har
en myk og levende penselføring, og en sjelden evne til å formidle
motivets egenart.
I denne perioden har en stor part av maleriene hans tydelige referanser
til egen barndom, en motivkrets som kommer til å ha stor betydning for
hele kunstnerskapet. Familiefotografier får en sentral rolle i motivene
hans. Bilder fra barndommen blir hyppig lagt til grunn for motivene,
gjerne satt sammen i sekvenser som kan minne noe om tegneseriens
estetikk. Måten motivene innrammes og dermed separeres på forsterker
malerienes ensomme, heroiske karakter. Fotografiene benyttes av Gullvåg
som et slags ”framkallingsmiddel” for å vekke barndommens sanseverden
til live. Motivene blir formidlet i myke og bleke okertoner, og gir
assosiasjoner til bleknende drømmer og årenes filter. Deres diffuse og
lette karakter skaper en poetisk stemning.
Vi ser at Gullvåg i stor grad er preget av den sterke trønderske
tradisjonen for abstrakt og nonfigurativ kunst i tiden etter akademiet.
Han hadde sterke forbilder i trøndermalere som Lars Tiller, Roar Wold
og Jacob Weidemann, noe som ytrer i hans bestrevelser med å holde
bildet i flaten.
Innkjøp og gjennombrudd
Et klassisk eksempel for denne perioden er maleriet som
Nasjonalgalleriet kjøpte inn fra Høstutstillingen 1981; Trehesten.
Motivet er basert på et foto av ham selv sittende på en lekehest.
Motivet er omkranset av stiliserte selvportretter av ham som voksen.
Karakteristisk for denne tiden blir enkelte detaljer overfokusert, mens
andre er mer utvisket og blir ett med bakgrunnsteppet. Slik fungerer
bildet som en visualisering av måten det subjektive minnet fungerer.
Hans fikk sitt kunstneriske gjennombrudd allerede som 23-åring, ved sin
Oslo-debut i Galleri Dobloug i 1983. Gullvåg fikk gode kritikker, og
ble innkjøpt av en rekke sentrale institusjoner. Flere regnet ham som
en postmoderne maler, med henblikk på hvor elegant han smelter sammen
ulike symboler og elementer fra kunsthistoriens mange stiler, og
omformer dem til noe eget.
Det er også i disse årene Gullvåg utfører sine første portrettoppdrag.
Portrettene holdes i samme lyse palett som hans øvrige produksjon, og
allerede her ser vi hans særegne evne til å fange personens karakter i
få penselstrøk.
Utover 80-tallet dukker det opp urovekkende elementer i maleriene – i
form av underlige, drømmeaktige elementer, gjerne fossiler eller
fragmenter av dyreskikkelser. Disse surrealistiske innslagene gjør det
vanskelig å fange verkene i enkle tolkninger. Maleriene blir etter
hvert mer pastose, han legger malingen på i tykke lag som danner
relieffer med en egen stofflighet. I flere arbeider festes rett og
slett deler av utstoppede dyr eller trebiter i billedflaten, noe som
skaper et spill mellom ulike virkelighetsnivåer.
Etter Londonoppholdet i 1983-84 kan vi også registrere mer dybde i
Gullvågs malerier. Han går med andre ord bort fra akademitidens
utforskning av maleri som flate, og åpner opp et rom innover i bildet.