I årene etter årtusenskiftet får Gullvåg flere større enkeltoppdrag. Oppdragene har økt både i volum og viktighet – noe
som har ført til at han ikke bare har fått økt anerkjennelse, men også blitt en
medieperson. Kunstverkene fra denne perioden har vært de mest omtalte og
omstridte så langt i hans karriere – det er nok flere tiår siden vi sist så en
kunstner som har klart å skape så mange og sterke meninger.
Prosjekter som har skapt særlig mye
oppmerksomhet er portrettene av kongen og dronningen. Også hans temporære
utsmykning av Nidarosdomen sommeren 2005 skapte store medieoppslag, og en
mengde opphetede debatter.
Han arbeider i denne perioden fremdeles i stor grad ut fra mørk bakgrunn, men
den myldrende detaljrikdommen er blitt erstattet av mer helhetlige og fastere
komposisjoner. Han har på mange måter blitt mer monumental i uttrykket. Ved
siden av portretter og utsmykninger, blir stillebenet en viktig sjanger,
samtidig som han utvikler flere malerisykluser rundt romaner av Oscar Wilde og
Joris-Karl Huysmans. Bilder med referanse til egen og barnas erfaring er
fremdeles viktige – de synes å være del av det grunnvannet som med jevne
mellomrom siver opp i atelieret hans, og krever å bli til mellom
portrettmalerier og oppdrag – uten hensyn til at programmet hans er fylt til randen.
