Et vevd maleri - Bispekåpen i Nidaros, 1997
I 1996 ble det utlyst en konkurranse for den nye bispekåpen i Nidaros,
som Håkon Gullvåg vant. Man kan faktisk se på kåpen som en mobil
utsmykning. Biskopen bruker kåpen over hele bispedømmet, samt utenbys
og utenlands, og kan dermed oppleves i mange svært ulike kontekster.
Gullvåg malte forleggene for kåpen på store treplanker, som
tekstilkunstneren Ragnhild Enge i neste omgang omarbeidet til
billedvev. Hun har faktisk klart å smelte Gullvågs karakteristiske
komposisjoner av røft antydende penselstrøk inn i veven sin. Den
særmerkede fargestemningen i maleriene har funnet sitt motstykke i et
flettverk av tynne tråder i ull, lin og silke. Selve kåpen er designet
og sydd av Randi Bakken. De vevde motivene står godt til det
damaskvevde ullstoffets dypt vinrøde tone. Spinkle, svakt ovale
tornekranser danner mønsterbunnen for stoffet i kåpen, disse er
utarbeidet på grunnlag av Gullvågs kulltegninger.
Olav den helligeTornekronen har også en
sentral plass på det store ryggskjoldet, hvor den omkranser motivet av
Hellig-Olav. Dette understreker at det finnes paralleller mellom
helgenkongens og Jesu død. I middelalderen var man opptatt av å knytte
en helgens liv opp mot Jesu historie, og Gullvågs versjon av Olav den
hellige viser nettopp inspirasjon fra et ryttermotiv på
Olavs-frontalet. En kopi av dette vakre antemensalet er plassert i
østre oktogonkapell i Nidarosdomen (originalen står fra 2000 i
Erkebispegårdens museum, og er datert ca. 1330). I det middelalderske
motivet blir kong Olav hyllet mens han rir mot Stiklestad, en scene som
viser til Jesu inntog i Jerusalem.
Bruken av Hellig-Olav i bispekåpen markerer den sentrale
rollen som Nidaros spiller for hans martyrium og helgenstatus. Olav er
samtidig landets nasjonalhelgen, denne koblingen av det lokale og
nasjonale understrekes med Olavssymbolet i skjoldets øvre del; for
skjoldet med de to øksene er også Den norske kirkes symbol. Og nederst
svever jordkloden, som drar tråder ut mot det universelle kristne
livssyn.
Gull og purpurDe nære forbindelsene mellom
helgenkongen og Jesus understrekes enda en gang i ryttermotivet i
første scene på stolpene som smykker kåpens front; her rir Jesus inn i
Jerusalem. Vi ledes videre gjennom påskeevangeliet med fotvaskingen,
det siste måltidet, Pilatus som toer sine hender, korsbæringen,
korsfestelsen, nedtakelsen og seiersfanen. I den siste scenen kan vi
legge merke til at det tradisjonelt røde og hvite i Jesu seiersfane er
byttet ut med gull og purpur, som er Olavs farger.
Billedsekvensene i stolpene rammes inne av felter med
tornekronen og egget, som her symboliserer hvordan Jesus vendte lidelse
og død om til oppstandelse og håp.